*0012162551
*00520230228084624.0
*008230223s2020    no     eo         0 nob
*00905180nam a22003255c 4500
*020  $a9788217026372
*035  $a(EXLNZ-47BIBSYS_NETWORK)999922080161602201
*035  $a(NO-DIMO)73146d5a-202a-41d4-b8ad-9fd06cf29cb9
*035  $aoai:nb.no:pliktmonografi_000016025
*040  $aNO-OsNB$bnob$erda
*097  $aukat$9local
*1001 $aØyen, Bernt-Håvard$4aut$_129847100
*24510$aNaturlig utbredelse av gran i Norge
*264 1$aÅs$bNIBIO$c2020
*300  $a77
*336  $atekst$0http://rdaregistry.info/termList/RDAContentType/1020$2rdaco
*337  $adatamaskin$0http://rdaregistry.info/termList/RDAMediaType/1003$2rdamt
*338  $aonline (nettilkoblet) ressurs$0http://rdaregistry.info/termList/RDACarrierType/1018$2rdact
*347  $atekstfil$0http://rdaregistry.info/termList/fileType/1002$2rdaft
*347  $bPDF
*4900 $aNIBIO Rapport$vvol. 6, nr. 111 (2020)$x24641162
*520  $aLitteratur som omhandler utbredelsen til vanlig gran (Picea abies L. Karst.) i Norge er analysert. Rapporten presenterer et nytt utbredelseskart for spontan gran i Norge hvor forekomster i ytterkanten av hovedområdene bestående av småbestand, holt og enkelttrær er inkludert. Vanlig gran opptrer med spontane forekomster i alle norske fylker, regioner og landsdeler, fra kyst til høgfjell. Grandominert skog dekker i dag 32,4 mill. dekar. Spontan gran er så langt ikke blitt registrert utbredt i de ytre kyststrøk på Vestlandet, og i kyst- og fjordstrøk mellom Salten og ØstFinnmark. Kulturgran og semi-spontan gran er imidlertid vanlig forekommende også her. Kulturskogarealene med gran som er etablert gjennom skogreisingen langs kysten de siste 70 år utgjør om lag 3 millioner dekar. Granas andel av stående volum i skogene er størst i Trøndelag og på Østlandet, og minst på Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge. Granpollen kan i dag spores på lokaliteter over hele fastlands-Norge. Litteraturen og utbredelseskartet viser at oppfatningene om at «grana går til Rana» og ikke er naturlig utbredt på Vestlandet og i Nord-Norge, må revurderes. Frem til 1990-tallet var hovedbildet fremstilt i palynologiske undersøkelser at gran var en relativ sen postglasial innvandrer i Fennoskandia. Undersøkelser hadde vist at gran hadde en sterk ekspansjon i østlige Finland ca. 6500 år før nåtid i østlige og sentrale deler av Sverige ca. 2700 år før nåtid, og i Lierne, Inntrøndelag og i traktene Trysil-Kongsvinger ca. 2000 år før nåtid. Granskogene ekspanderte i Aust-Agder og Vest-Telemark med en forsinkelse på ca. 1000-1500 år sammenlignet med grensetraktene mot Sverige. Pollenundersøkelser med dateringer angir at forekomstene på Voss økte sterkt i omfang 1250-1450 e.Kr, mens forekomstene i Suldal, Modalen, Lærdal, Aurland, Vik, Sogndal, Luster, Aure, Molde, Rauma, Rindal samt de vestlige dalfører i Vest-Agder etter år 1600 e.Kr. Også våre nordligste spontane forekomster av gran i Nordreisa i Troms og i Kautokeino, Karasjok og Sør-Varanger i Finnmark fremstår som yngre enn 3-400 år, men få dateringer foreligger. En alternativ teori om at gran i Skandinavia kan ha hatt en tidlig postglasial innvandring ble lansert i 1890-årene og har de siste tiårene, tross metodiske innvendinger, fått støtte via undersøkelser av mitokondrie-DNA i pollen samt funn av makrofossiler. Granas tidlige innvandring og langvarige beskjedne posisjon, etterfulgt av en ekspansjonsfase, og der den de siste 1000-1500 år har inntatt en sentral rolle i skogøkosystemene over store arealer, kan ha flere drivere. Kunnskapsstatus innebærer bl.a. at vi per i dag ikke kan se bort fra vestnorske og nordnorske reliktforekomster. Spontan granskog på Vestlandet i form av større skoger og skogbestand er rapportert fra Ryfylke, Voss og Hardanger, Nordhordland, Indre og Midtre Sogn, Romsdal og Nordmøre. Til sammen utgjør naturgranforekomstene vestafjells inklusive Rindal i underkant av 50 000 dekar, en dobling siden 1920-tallet. Nord for Polarsirkelen; i Salten, Indre Troms og i Finnmark, er de spontane granforekomstene i hovedsak enkelttrær og smågrupper som dekker et beskjedent areal. Blant forpostene er variasjonen stor; noen steder er det rikelig med gjenvekst, på andre lokaliteter er det ingen eller relativt lite med foryngelse. Faktorer som regulerer gjenvekstforholdene er oppsummert. Både vestafjells og i Nord-Norge nord for Salten er hovedinntrykket at gran i løpet av de siste 600 år har spredd seg over høgfjellsplatå og vidder, og at man fortsatt er i en tidlig fase av denne spredningen.
*588  $aTittel fra tittelskjermbildet
*653 6$areport$_128546700
*7001 $aNygaard, Per Holm$4aut$_141782900
*7102 $aNIBIO$4ctr$_184209200
*85640$uhttps://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000016025$3Fulltekst$yNettbiblioteket$zDigital representasjon
*913  $aNorbok$bNB
*999  $aoai:nb.bibsys.no:999920384143702202$b2023-02-28T03:30:33Z$z999920384143702202
^