*0012216064
*00520230704104452.7
*007cr
*008230704s2023    no     eo         0 nob
*00900000nam a22000005c 4500
*019  $bge
*020  $a9788258717253
*035  $a(EXLNZ-47BIBSYS_NETWORK)999922209493602201
*035  $a(NO-DIMO)e19dab6a-01a8-4506-b457-400d3f5907bc
*035  $a(NO-LaBS)21130085(bibid)
*035  $aoai:nb.no:pliktmonografi_000022417
*040  $aNO-OsNB$bnob$erda
*041 7$anob$2MARC
*097  $aUkat
*1001 $aHøydahl, Even$4aut$_129135300
*24510$aBofaste og flyttere$bEn kohortanalyse av ungdomskull fra de var 15 til 35 år
*264 1$aOslo/Kongsvinger$bStatistisk sentralbyrå$c2023
*300  $a53
*336  $atekst$0http://rdaregistry.info/termList/RDAContentType/1020$2rdaco
*337  $adatamaskin$0http://rdaregistry.info/termList/RDAMediaType/1003$2rdamt
*338  $aonline (nettilkoblet) ressurs$0http://rdaregistry.info/termList/RDACarrierType/1018$2rdact
*347  $atekstfil$0http://rdaregistry.info/termList/fileType/1002$2rdaft
*347  $bPDF
*4900 $aRapporter$v2023/17$x18927513
*520  $aKohorter med ungdommer som var 15 år i perioden 1978-2002 blitt fulgt fram til 35-års alder. Vi har tatt utgangspunkt i en metode for analyse av flyttinger utviklet av Kjetil Sørlie (Sørlie, 2003). Hvem har blitt boende? Hvor mange av dem som har flyttet ut, har flyttet tilbake? Og de som ikke har flyttet hjem igjen, hvor har de havnet? Hovedtrekkene i flyttehistoriene til ungdom på vei til «ferdig etablert», er som de var i de analysene Kjetil Sørlie gjorde på begynnelsen av 2000-tallet, men det er også noen endringer. Endringene er imidlertid langsomme, og den store graden av stabilitet i mønstrene er kanskje mer påfallende enn de endringene som har vært? Konsekvensene av år etter år med samme type utvikling – med kontinuerlig flytting fra distriktene til sentrale strøk – er likevel svært urovekkende for distriktene. I 1978 bodde det 5 000 15-åringer i kommuner med sentralitetsklasse 6 og i 2023 var det 2 600. Andelen bofaste er lavest i de minst sentrale kommunene, og få av dem som har flyttet ut av disse kommunene har flyttet tilbake. Forskjellene mellom kjønnene er imidlertid til dels store, noe som sannsynligvis henger sammen med utdanningsnivå: Betraktelig flere kvinner enn menn har høyere utdanning, og de med høy utdanning har et mer sentralisert flyttemønster enn de med lavere utdanning. Uansett grunn er det i hvert fall flere bofaste menn enn kvinner. Av de som har tatt høyere utdanning, har likevel mennene et mer sentraliserende flyttemønster enn kvinnene. For de med utdanning på videregående nivå eller lavere er det motsatt, altså har kvinnene et mer sentraliserende flyttemønster. I en rangering av flytting etter utdanningsnivå og kjønn, har menn med kort utdanning det minst sentraliserende flyttemønsteret. Deretter følger kvinner med kort utdanning, fulgt av kvinner med høyere utdanning. Og det mest sentraliserende flyttemønsteret har menn med høyere utdanning. Siden det alt i alt er flere kvinner enn menn som har flyttet ut av oppvekstkommunen, er det også noen flere kvinner enn menn som har flyttet tilbake igjen, og flere kvinner som har flyttet inn i andre kommuner. På landsbasis har det vært en liten økning i tilbakeflytting for alle sentralitetsnivå unntatt sentralitet 6. For landet som helhet har andelen som bodde i oppvekstkommunen som 35- åringer sunket, for så å stabilisere seg på ca. 50 prosent. Sentralitet 5 og 6 ligger imidlertid betydelig under, med henholdsvis 45 og 35 prosent. Det er store forskjeller i andel som har flyttet innenfor sentralitetsnivåene. Av de som har vokst opp i kommuner med sentralitet 1, bodde ca. 20 prosent i en annen kommune med sentralitet 1 da de var 35 år gamle. I sentralitet 4, 5 og 6 var andelen på 5-7 prosent. Folk som flytter fra de minst sentrale kommunene, flytter altså i mye større grad til mer sentrale kommuner når de først flytter. Det er betydelige forskjeller i andel utflyttere etter sentralitet, men det som har virkelig stor betydning, er hvor folk flytter til. Og flyttestrømmene går hovedsakelig til de mest sentrale delene av landet, til kommuner med sentralitet 1, 2 og 3. Forholdet mellom flyttebalanse – den totale virkningen av flyttinger – og sentralitet, er entydig. I kohortene fra 1998 til 2002 samlet, hadde kommunene med sentralitet 1 økt sin beholdning innenfor kohortene til 140 prosent over det opprinnelige antallet 15-åringer da disse var blitt 35 år gamle. Samtidig hadde kommunene med sentralitet 5 og 6 krympet med henholdsvis 14 prosent og 28 prosent. Hvis innvandrerne holdes utenfor, er bildet enda mer dystert. Kommunene med sentralitet 5 hadde minket med nesten en tredjedel i forhold til antallet som vokste opp der, og kommunene med sentralitet 6 hadde minket med 44 prosent.
*653 6$areport$_128546700
*85640$uhttps://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000022417$3Fulltekst$yNettbiblioteket$zDigital representasjon
*913  $aNorbok$bNB
*999  $aoai:nb.bibsys.no:999920418884102202$b2023-07-09T02:07:55Z$z999920418884102202
^